Reise i grenseland

Ketil Nergaard

Kunstturister foran nikkelverket i Nikel. Foto Ketil Nergaard
Dark Ecology, første utgave, Kirkenes, Nikel, Zapolyarny, 9.–12. oktober, 2014 Svett og kortpustet etter å ha løpt gjennom gangene til den mest fjerntliggende terminalen på Gardermoen, slenger jeg meg ned i setet ved siden av Ida Lykken Ghosh fra PNEK (Produksjonsnettverk for elektronisk kunst). Flyet er nesten fullt. En stor del av passasjerene er kunstnere, kuratorer og andre på vei til første del av kunst- og forskningsprosjektet Dark Ecology i Kirkenes og Nikel. Ida streamer en video fra det norske videokunstarkivet på laptopen sin. Marit Følstads performancevideo Blowup  viser kunstneren selv som sitter og blåser opp en enorm rød ballong som gradvis fyller hele skjermen. Hinnen blir stadig tynnere og skjelver lett for hvert åndedrag, men i det flyet taxer ut på rullebanen mister vi kontakten med basestasjonen på flyplassen. Bildet fryser, men alle vet hva som kommer til å skje. Som i en skrekkfilm vet vi at smellet vil komme, katastrofen vil komme. Vi vet bare ikke når.
Marit Følstad, Blow Up, 2000.
I følge den amerikanske teoretikeren Timothy Morton som har gitt navn til Dark Ecology, og som også sitter på flyet, har katastrofen allerede inntruffet. Verdens undergang er allerede i gang. Resultatene av menneskelig virksomhet som forurensning, global oppvarming, radioaktiv stråling og ekspanderende utrydning av dyrearter er irreversible og katastrofale. Og etter at vi gikk inn i den nye geologiske tidsalder «antropocen», da de menneskelige spor på jorden er blitt så omfattende at de har fått geologiske konsekvenser, er det ikke lenger mulig å distansere seg fra katastrofen. Vi er en del av den. Vi er på innsiden av en katastrofefilm, og det eksisterer ikke lenger noen utside. I sitt innlegg dagen etter ankomsten i Kirkenes snakker Morton om nødvendigheten av å forlate et antroposentrisk verdensbilde, der mennesket er alltings mål, og av å bytte målestokk til noe som er større enn mennesket. «Hyperobjects» er Mortons navn på fenomener som er så store og langsiktige at de ikke kan gripes, men som likevel eksisterer, som global oppvarming eller plast, mens «the mesh» er hans begrep om hvordan alle vesener, levende og døde er knyttet sammen i et nettverk og et skjebnefellesskap. Likevel er det den såkalte dybdeøkologien og ikke klimaskeptikerne som først og fremst angripes av den mørke økologien. Idealiseringen av naturen og ideen om en tapt harmoni mellom menneske og natur står i følge Morton i veien for en virkelig økologisk tankemåte, som ikke bygger på tanken om noe naturlig og opprinnelig. Eller som det står med store bokstaver på tøyposene med program som vi blir utlevert ved ankomsten i Kirkenes: «Nature is part of the problem». Isen smelter
 Dark Ecology er et treårig kunst- og forskningsprosjekt arrangert av den nederlandske kunstfestivalen Sonic Acts i samarbeid med kurator Hilde Methi i Kirkenes. Arie Altena fra festivalen forteller at bakgrunnen for at prosjektet finner sted i Barentsregionen først og fremst er at den økologiske problematikken er så tydelig i nord. Den svarte snøen i Nikel, oljekappløpet i Barentshavet og smeltingen av havisen, danner bakteppe for et tett program av forelesninger, diskusjoner, kunstnerpresentasjoner, kommisjonerte kunstproduksjoner, konserter og ekskursjoner. Etter åpningsdagen i Kirkenes ble gruppen på rundt femti personer transportert i buss over grensen til Russland der vi tilbrakte to dager i industribyene Nikel og Zapolyarny før turen ble avsluttet i Kirkenes. – Det er som et Klondike her oppe, forteller etnograf og professor Britt Kramvig. Den globale oppvarmingen gjør at isen i Arktis smelter og åpner tilgangen til enorme oljeressurser og sjeldne mineralkilder. Når isen forsvinner skapes det nye transportmuligheter på havet, blant annet gjennom Nordøstpassasjen til Kina. Flere økonomer har spådd at Arktis i løpet av de neste 20 årene vil bli verdens raskest voksende region. Kramvig sammenligner det som skjer i Arktis med gullrushet i California på midten av 1800-tallet. Allerede uka etter vårt besøk gjennomfører firmaet Norterminal den første omlastingen av russisk olje fra skip til skip utenfor Kirkenes, og innen 2018 vil det bygges et landbasert oljeomlastingsanlegg på Gamneset. Og de omstridte prøveboringene på norsk sokkel fører til stadig nye og større funn. At de vil bli utnyttet er bare et spørsmål om tid. Kanskje er det Kirkenes vi ser i dag bare begynnelsen på en arktisk storby. 
Fra presentasjonen av Raviv Ganchrows, Long Ware Synthesis ved Høybuktmoen Lufthavn. Foto: Foam.
Kunst og forskning
 Både arrangørene og de fleste av deltagerne på Dark Ecology kommer fra det man tidligere kalte «nye medier-miljøet» eller «kunst og forsknings-miljøet». Og det er ikke tilfeldig at Mortons ideer plukkes opp her. For mens store deler av den generelle kunstverden, i redsel for å overskride det menneskelige forståelsesrommet, fremdeles klamrer seg til restene av en romantisk kunstforståelse, har den teknologisk drevne kunsten ofte åpnet seg mot det posthumane. Gjennom forskjellige former for manipuleringer av sansedata har man arbeidet i utkanten av det menneskelige sanseregisteret. Ved å strekke eller komprimere, sette i loop eller å transformere fra en sans til en annen har man utsatt betrakteren for ikke-menneskelige inntrykk og erfaringer, eller på mer eller mindre vitenskapelig vis analysert sansningen uavhengig av et humanistisk perspektiv. Espen Sommer Eides Material Vision som han presenterte under panelsamtalen «Dark Acoustics» dreide seg om å tenke gjennom det klassiske landskapsbildet på nytt. Prosjektet tok utgangspunkt i en reise til Bjørnøya, der kunstneren, ved hjelp av eye-tracking skapte musikk av hvordan øyet beveger seg i møte med landskapet. Resultatet var landskapsbilder der betrakter og det betraktede går i ett. Raviv Ganchrows Long Wave Synthesis som han presenterte ved Kirkenes flyplass på veien fra Nikel tok utgangspunkt i kunstnerens forskning på lydbølger som ligger under den menneskelige høreevne (infralyd). Slike lydbølger har svært lang rekkevidde, og i Ganchrows installasjon resonerte selve landskapet til lyden fra lydhendelser flere hundre kilometer fra der vi var. Selv om det menneskelige øret ikke kan oppfatte infralyd, kan vibrasjonene innvirke på kroppen. Infralyd har derfor blitt brukt for å forklare opplevelser av spøkelser og andra paranormale fenomener. I grensetraktene for menneskets oppfatningsevne, og i utkanten av det sosiale og kulturelle rommet, er det ikke uvanlig å møte på spøkelser. I det superdype borehullet på Kolahalvøya, som ligger bare noen få kilometer fra vår rute, og som er et av de dypeste hull skapt av mennesker, ble boringen avsluttet i 1989 på grunn av manglende finansiering. I moderne mytologi, og omfavnet av kristenfundamentalister, er forklaringen heller at boringen ble avsluttet fordi man hadde hørt skrikene fra helvete der nede. Spøkelser finnes det visstnok også i Sydvaranger Gruves separasjonsverk som troner over Kirkenes, og som jeg fikk besøke med en gruppe fra Dark Ecology på åpningsdagen. Sammen med vår australske guide Courtney fulgte vi produksjonen fra den jernholdige steinen ankommer og gradvis knuses i mindre biter til jernet til slutt trekkes ut ved hjelp av sterke magneter. Det var en reise innover og nedover i fjellet som endte i to 80 meter dype siloer av rent mørke der den ferdige malmen blir oppbevart før den sendes på skip til Kina og Europa. Her nede, kunne Courtney fortelle, var det flere ganger observert gjenferd. I Timothy Mortons «mesh» er det ikke noe egentlig skille mellom det levende og det døde.
Toglinjen fra Nikel til Zapolnyarny. Foto: Lukas van der Velden/Gideon Kiers.
Den mest åpenbare betydningen av mørket i Dark Ecology er som fravær av lys, og de assosiasjoner som er knyttet til det. Dark Ecology er en dyster økologi. Når vi tar innover oss katastrofen som vi er en del av, er frykt og depresjon helt adekvate reaksjoner, sier Morton. Det eneste positive budskapet er at erkjennelsen av situasjonen er avgjørende. Men kunsten og teoriens rolle er i følge Morton ikke å kartlegge tingenes tilstand, men å finne måter å forstå den på, å leve i den på, og å uttrykke den på. Den østerrikske lydkunstneren og musikeren Pomassls konsert i skole nr. 20. i Nikel på lørdag kveld, ble et uttrykk for en undergangens estetikk som opplevdes etisk uten å være pedagogisk. Da Dark Ecology-gruppen ankom gymsalen der konserten skulle holdes, var rommet fullt av sukkergira lokale skolebarn og ungdommer som delte opplevelsen med oss. Pomassls kompromissløse, presise og høylydte tekno grep tak i huset og i menneskene, og ristet oss sammen uten å skjele til verken alder, abstraksjonsevne eller fysisk sammensetning. Et høydepunkt! Reise i grenseland
 Selv om det ikke var noen klimaskeptikere til stede, inneholdt Dark Ecology en viktig selvkritikk av prosjektet som en slags forskningsekspedisjon. I sitt foredrag «Travelling the Borderland» så forsker Urban Wråkberg på hvilke mytologier og historier som preger det å reise i grenseområdene i nord, enten de kommer fra oppdagelses- og forskningsreiser eller fra road movie-filmer. I følge Wråkberg vil enhver reise i Barentsdistriktet, om man kaller det en dannelsesreise, en studietur, en oval weekend, eller et kunstprosjekt, bygge på reenactments av tidligere reiser. Man besøker de samme stedene, tar bilder på de samme utsiktspunktene, og man følger de samme skjemaene når man i ettertid forteller om sine opplevelser. For de mange deltagerne som drasset rundt på tunge kameraer og lydopptaksutstyr i jakt på tegn etter katastrofen var nok dette litt tiltrengt kaldt vann i årene. En av bakgrunnshistoriene når man reiser i Barentsregionen er forholdet mellom Norge og Russland. Etter den russiske annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i øst-Ukraina, med de påfølgende reaksjonene fra vesten, opplevdes dette spesielt aktuelt da vi var der. Det var derfor en god del nervøsitet å spore da gruppen nærmet seg den russiske grensekontrollen. I bussen like før grensen spredte det seg et rykte om at russiske visum utstedes med en eller flere uvesentlige feil, som gjør det mulig for grensevaktene å avvise deg på grensen. Vi ble nærmest litt skuffet da grensepasseringen skjedde uten overraskelser.
Kunstner HC Gilje i felten i Nikel med sitt Orbital-kamera. Foto: Nik Gaffney
Mitt møte med det russiske «andre» skjedde i stedet under en ekskursjon i Nikel. En lokal guide fulgte oss rundt for å vise oss byens magre severdigheter. Med klassisk russisk ironi presenterte hun oss for Nikels arkitekturhistorie, fra halvt ødelagte arbeidermonumenter og boligblokker fra Stalin- og Bresjnev-tida til den nyeste som visstnok ble bygget under Jeltsin. Etter at hun hadde vist oss utsikten til nikkelverket endte vandringen i byens lille museum der vi skulle drikke te med direktøren, som i stedet introduserte oss for en ung lærer fra Ukraina. Han fortalte at han hadde rømt fra kamphandlingene med sin familie og bosatt seg her. Om det var myndighetene som hadde bestemt at han skulle møte oss eller om han var en bekjent av museumsdirektøren ble ikke klart. Den triste historien han fortalte oss fra krigen var kanskje som alle slike historier, uansett hvilke side du er på. Som tilhører kan man velge side eller man kan ta lidelsen innover seg. På vei ut av Nikel dagen etter går det et gisp gjennom bussen i det kommer vi ut av den tjukke tåka og ser pipene fra nikkelfabrikken. Den giftige røyken som blander seg med tåka, strømmastene som ser ut til å sveve over den. Det er et melankolsk og vakkert syn, som får kameraene i bussen til å reagere unisont. Den oppsummerende samtalen når vi er tilbake i Kirkenes blir en følsom affære. Nikel er som en kirkegård, sier Morton, med døde ting som stikker opp av jorda. En arm, hauger med offergaver, det siste treet, dødt, men likevel der. Kaldt, men likevel varmt og omsluttende, som et tilfluktsrom. Vi lever i en dødskultur, sier han. Å være der var uendelig beroligende og meningsfullt. Var de døde eller levende? Og hva er vi? Levende døde. Artikkelen er tidligere publisert på Kunstforum under overskriften "I løpet av de siste 40 årene har halvparten av alle jordens dyrearter blitt utryddet".

This site uses cookies.